Språkkrav og fag- eller svenneprøve for lærlinger i Norge
Information
Saken handler om språkkrav som stilles til lærlinger som har gjennomført videregående opplæring i et annet nordisk land. Fylkeskommunene avgjør hvorvidt de godtar svensk/dansk eller ikke, eller om de krever at lærlinger fra andre nordiske land skal avlegge norskeksamen før de kan ta lærlingprøven. De norske forskriftene gjør ingen forskjell på Norden og resten av "utlandet". Det vil si at man som svensk- eller danskspråklig må avlegge norskeksamen for å kunne gå opp som lærling, selv om man uten problemer kan gjennomføre læretid og gjøre seg forstått.
En svensk lærling i Norge ble nødt til å ta norsk som privatist (for å ikke miste muligheten til å få gått opp til fagprøve i tide) for å få godkjent svensk gymnasutdanning, og deretter gå opp til fagprøve i Norge. Det virket da som om det var opp til fylkeskommunen å tolke regelen om bestått norskfag før man kan ta fag/svenneprøve etter endt lærlingtid.
En annen elev har fullført sine tre skoleår og fått studiekompetanse med svensk som morsmål. Eleven er fra Norge - og var, da han kontaktet Info Norden, lærling i Norge. Han fikk godkjent alle fag unntatt norsk språk, som han ble bedt om å fullføre før lærlingprøven. Han søkte på høyskolen som vernepleier og kom inn, men ble ikke "godkjent " som lærling pga. språk. Eleven klagde på dette, men fikk ikke medhold. Han ble nødt til å avlegge norskeksamen muntlig og skriftlig som privatist.
Overgangen til studier i Norge er i prinsippet enkelt hvis man tolker den nordiske Overenskomsten på videregående skoles nivå, og nærmere bestemt artikkel 5 om godkjenning av delvis gjennomført utdanning.
Overenskomsten er imidlertid ikke fulgt opp i regelverk, verken i lov eller forskrift. Det betyr at kravene til godkjenning av skoleår og/eller fag tatt i de nordiske landene er de samme som for alle andre land. Det vil si at det ikke er særregler for de nordiske landene i denne sammenheng. Det betyr at spørsmålet om godkjenning av tidligere utdanning skal skje etter de ordinære reglene, det vil si forskrift til opplæringsloven § 1-16. Etter denne bestemmelsen er det fylkeskommunen som skal godkjenne tidligere gjennomført videregående opplæring. Reglene om godkjenning etter forskriften § 1-16 er nærmere omtalt i rundskriv Udir-6-2012.
Nordisk Ministerråds sekretariat bedømmer at det kan finnes avstand mellom mål og intensjon i overenskomsten og hvordan dette fungerer i praksis. Ved opptak til høyere utdanning pleier man å anse dansk, norsk eller svensk som likeverdige språk, og det kan også være en mulig løsning i videregående opplæring.
Kunnskapsdepartementet i Norge opplyser i sitt svar til Nordisk ministerråds sekretariat/Grensehinderrådets sekretariat følgende mars 2024:
"På generelt grunnlag kan vi informere om at de nordiske landene har inngått en nordisk overenskomst når det gjelder godkjenning av språk på
videregående skoles nivå, der blant annet godkjenning av delvis gjennomført utdanning er omtalt. Kravene til godkjenning av skoleår og/eller fag tatt i de nordiske landene er likevel de samme som for alle andre land. Det vil si at det ikke er særregler for de nordiske landene når det gjelder for eksempel krav til norsk språk i et yrkesfaglig opplæringsløp. Godkjenning av tidligere utdanning skal skje etter de ordinære reglene, som fremgår i forskrift til opplæringsloven § 1-16. Det er fylkeskommunen som skal godkjenne tidligere gjennomført videregående opplæring. Det finnes veiledning om dette i rundskriv Udir-6-2012. I forbindelse med pågående arbeid med ny opplæringslov og revidert forskrift til opplæringsloven, har Utdanningsdirektoratet oppgitt at de anser at den nordiske overenskomsten ikke medfører behov for endringer i opplæringsloven eller forskriften. Det eraltså kravene til godkjenning av skoleår og/eller fag i forskrift § 1-16 som gjelder for fag tatt de andre nordiske landene, på linje med fag tatt i andre land. Kunnskapsdepartementet vil vurdere om det er behov for endringer."