Marit Nybakk (Hovedindlæg)

President, det burde dere sagt fra om noen minutter i forveien, men la meg fortsette.

Verdensordenen er i endring. Folkerettslige avtaler brytes og gamle grenser overskrides. Statsgrenser som ble trukket for 20, 40 eller 100 år siden, ignoreres, og det er som om hele folkeretten er lagt i vektskålen. Russland annekterer Krim, og Øst-Ukraina tar de seg til rette i. Kina vil gjerne ha tak i nye havressurser. I Sahel-området krysser militser grensene som i sin tid ble trukket av kolonimaktene, men aller verst er muligens det som ISIL gjør, med deres blodtørstige og barbariske metoder i Irak og Syria.

Når vi om noen dager skal feire at det er 25 år siden de første østtyskerne hamret seg gjennom den forhatte muren i Berlin, som ble slutten på den kalde krigen, så er sikkerhetssituasjonen på nytt endret. Dette gjør også forsvars- og sikkerhetspolitikken krevende. Vi må drøfte hvordan og om vi kan samarbeide i Norden for å møte denne situasjonen.

Forsvarspolitikken er i dag kanskje den mest dynamiske av alle samarbeidsfelter i Norden, og Nordisk råd har nylig, i to år på rad, hatt en rundebordskonferanse med NORDEFCO for å sikre en parlamentarisk forankring. Nå redegjorde ministeren for NORDEFCO. La meg slutte meg til det hun sa.

Så vil jeg legge til at vårt forsvarssamarbeid må være basert på forsvarsevne, ikke på retorikk. Vi må videreutvikle effektive forsvarsløsninger basert på en felles situasjonsforståelse, evne til å koordinere og levere kapasiteter. Vi må våge å være komplementære med spesialisering og arbeidsdeling for å sikre en nordisk forsvarsevne.

Solidaritetserklæringen fra 2011 er kanskje ikke nok lenger. Vi må drøfte hvordan vi skal komme videre, selv om det fleksible og pragmatiske samarbeidet fortsetter. Men tilbake til utgangspunktet: Har Europa, har USAs forsvar, har vi i Norden evner til å stå imot det uprøvde presset som de nye tendensene i verden representerer? Hva gjør vi egentlig i Norden? Jeg lar det spørsmålet stå ubesvart.