Linn Ullmann

Seks år etter den fremragende romanen De urolige (2015) utgir Linn Ullmann nok et imponerende verk: Jente, 1983. Også denne gang har Ullmann skrevet en fortelling som er hjerteskjærende og vakker i sin menneskelige ømhet. Ullmann må nå kunne sies å være en forfatter av udiskutabel betydning. Hun går sin egen vei med noe man kan kalle en emosjonell redelighet. I motsetning til det store gross av det som i noen år har vært definert som virkelighetslitteratur eller autofiksjon, bygger Ullmann på et mer klassisk anliggende for litteraturen: å ta seg selv opp til gransking slik vi kan oppleve det når vi leser f.eks. Janet Frame, Kenzaburo Oe, Iris Murdoch og Patrizia Cavalli, for å nevne noen.

Ullmann er oppriktig og avklart i sin omgang med det biografiske – hun tar det personlige materialet i bruk som dikter, som forfatter, og styrer skarpt og forstandig unna det sensasjonelle også når hun skriver frem unike, oppsiktsvekkende og nærgående hendelser. Med andre ord: Ullmann makter å flette sammen det erfarte og det oppdiktede slik at verket, romanens inderlighet og kompleksitet, fremstår som stor litteratur snarere enn et personlig oppgjør eller et klagemål.

En av de mange tingene som imponerer med Jente, 1983, er at Ullmann på så fortrinnlig vis makter å bevege forfatterskapet ut i enda et nytt terreng, for Jente, 1983 skiller seg besluttsomt fra den praktfulle De urolige. Det er befriende å se hvordan Ullmann lar være å lene seg mot den forrige romanens vellykkede form og uttrykk. Ullmann er åpenbart ikke en forfatter som lar skriften hvile i det som en gang viste seg å være hensiktsmessig og vellykket. Med Jente, 1983 går hun nok en gang videre, ja det virker som om det å utforske romanens mangeartete muligheter har blitt en drivkraft i dette forfatterskapet.

Jente, 1983 er et medrivende og gripende romanverk, en usentimental, men inderlig og skarpskåren fortelling som lar det genuine ved romanens dikteriske uttrykk smelte sammen med memoarens nærgående åpenhet. Om man som leser skulle driste seg til å finne en essens i dette verket, kunne man kanskje helt enkelt sitere den første setningen i det siste avsnittet. Ja, om det er aldri så forenklet, ligger nok kjernen i Ullmanns to siste romaner her, i dette elegiske utsagnet: ”Men hvor skal jeg gjøre av meg?””