Det nordiske samarbeidets historie

Nordiska flaggor
Fotograf
Magnus Fröderberg/Norden.org
"Norden i sikksakk” – sånn har noen karakterisert de fellesnordiske tiltakene i nyere tid. Hvis vi går 1000 år tilbake i tid, var svingningene enda større mellom perioder med krig og perioder med samarbeid. I det 20. og 21. århundre ser vi imidlertid et stadig større samarbeid mellom landene.
Før 1952 – Både kriger og allianser har gjennom tidene preget relasjonene i Norden

For 1000 år siden begynte de nordiske folkeslagene å samle seg i kongeriker. Før den tid var nordboerne i et par århundrer kjent som vikinger som både handlet med og erobret landområder utenfor Norden.

Nå vant kristendommen fram i Norden og de ville erobringstoktene tok slutt. Innimellom var det likevel fortsatt kriger – også innbyrdes mellom de nordiske rikene.

Kalmarunionen fra 1397 til 1521 ble en periode med samling av de nordiske rikene. Dronning Margrete I var allerede regent i Norge og Danmark da hun i 1389 også ble valgt som regent i Sverige.

Margretes slektning Erik av Pommern ble kronet til nordisk konge i Kalmar 17. juni 1397. Kalmarunionen fungerte i praksis fram til 1521, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge.

Da påfølgende 300 årene ble Norden delt. Det svenske kongeriket omfattet også Finland, og etter hvert en rekke andre områder i Østersjø-regionen.

Det danske kongeriket omfattet også Norge, Island, Grønland og Færøyene. De to rikene kjempet mot hverandre i mange kriger.

I begynnelsen var den danske kongemakten sterkest, men i løpet av trettiårskrigen på 1600-tallet fikk det svenske kongeriket overtaket.

Den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet betydde imidlertid også slutten på Sveriges stormaktstid. Russland og Preussen ble de nye stormaktene ved Østersjøen.

Med Napoleonskrigene kom nye forandringer i Norden. Russland angrep og besatte det svenske Finland, og tsaren ble storfyrste av Finland i 1809, mens Danmark med freden i Kiel måtte avstå Norge til Sverige. Norge var i union med Sverige fra 1814 til 1905.

Sverige, Danmark og Norge dannet en skandinavisk myntunion i 1875 som formelt holdt til 1924. I praksis ble den opphevet under første verdenskrig. Da hadde ikke kronen i de enkelte land lenger samme verdi i forhold til gull.

I 1905 opphørte unionen mellom Sverige og Norge, og Norge ble uavhengig. Finland ble uavhengig den 6. desember 1917. Island oppnådde en stor grad av selvstyre året etter, men fram til 1944 hadde landet felles kongehus og utenrikspolitikk med Danmark.

Det var strid mellom Sverige og Finland om Åland, men Folkeforbundet fikk gjennomført at Åland ble tilknyttet Finland.

Det var nordisk samarbeid på grasrotplan mellom en lang rekke organisasjoner allerede på slutten av 1800-tallet. Det folkelige samarbeidet er fortsatt grunnlaget for det formelle samarbeidet.

Foreningen Norden ble stiftet i Danmark, Norge og Sverige i 1919 og så på Island 1922 og i Finland i 1924. Foreningen har siden vært en drivende kraft for å forsterke det nordiske samarbeidet.

Et konkret eksempel er vennskapsbyene. I 1939 opprettet Thisted i Danmark, som den første byen, forbindelse med Uddevalla i Sverige, og siden fulgte samarbeid mellom en rekke andre byer.

De nordiske sosialdemokratene og beslektede fagorganisasjoner hadde allerede før andre verdenskrig organisert seg i samarbeidskomiteen SAMAK.

På SAMAKs første møte etter krigen i juli 1945 i Stockholm var det enighet blant de tilstedeværende toppolitikerne om å arbeide for en felles nordisk politikk på en rekke felter.

Den svenske utenriksministeren Östen Undén foreslo i mai 1948 å opprette et skandinavisk forsvarsforbund. Forhandlingene om en forsvarsunion brøt imidlertid sammen tidlig i 1949. Norge og Sverige sto for langt fra hverandre.

Danmark, Island og Norge valgte i stedet å bli med i NATO, mens Sverige holdt fast på sin nøytralitet.

Nordisk råd ble dannet i 1952 av Danmark, Island, Norge og Sverige. Finland, som på det tidspunktet var kraftig preget av naboskapet med Stalins Sovjetunionen, kom først med i 1955, da den nye lederen Khrusjtsjov varslet tøvær i den kalde krigen.

1953-1971 – Mange planer og tiltak, men fortsatt bare små skritt

På 1950-tallet fantes det planer om et nordisk frihandelsområde og en nordisk tollunion, men det endte med at Sverige, Norge og Danmark besluttet seg for å gå med i det som ble til frihandelsorganisasjonen EFTA fra 1960.

Finland ble assosiert med EFTA i 1961. Island ble medlem av EFTA i 1970, og en kort tid var alle de nordiske landene med i samme frihandelsområde.

Samarbeidet var imidlertid tettere og mer forpliktende i EF. I juli 1961 besluttet Storbritannia seg for å søke medlemskap. Danmark og Norge søkte også medlemskap i denne perioden.

Det hele ble imidlertid satt på “stand by” av president de Gaulles motstand mot å få Storbritannia med. Forhandlingene om opptak ble stanset i januar 1963.

Med den endrede situasjonen ble ønsket om en fast traktat om det nordiske samarbeidet framskyndet. Den ble endelig vedtatt i Helsingfors 23. mars 1962, og denne “nordiske grunnloven” kalles derfor Helsingfors-avtalen.

Fra 1968 til begynnelsen av 1970 var det intense forhandlinger om et nordisk økonomisk samarbeid innenfor rammene av det såkalte Nordek. Dette strandet, ettersom Finland mente de ikke kunne delta på grunn av relasjonene til Sovjetunionen.

Denne fiaskoen førte likevel til et annet initiativ: I 1971 ble Nordisk ministerråd opprettet.

1972-1989 – Norden mellom nordisk, europeisk og globalt samarbeid

Fra 1. januar 1973 var det ett nordisk land i EF, nemlig Danmark, mens de øvrige fire var utenfor. Nordisk ministerråd hadde blitt opprettet nettopp for å fastholde det nordiske samarbeidet i denne situasjonen.

Anker Jørgensen, som var dansk statsminister mesteparten av tiden fram til 1982, skrev i etterordet til utgivelsen av hans dagbøker fra statsministerperioden at Danmark ikke glemte det nordiske samarbeidet på grunn av det europeiske:

"Tvert imot forsøkte vi på en måte, slik de andre nordiske landene også ønsket, å være brubygger mellem Norden og Europa."

I juli og august 1975 var Finland vertskap for den store OSCE-konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa.

Umiddelbart ble vedtakene der nok mest oppfattet som fine ord, men kapittelet om menneskerettigheter, formulert i Helsingfors-erklæringen, var med på å så “frihetens frø” i Øst-Europa.

Etter 1989 – Regional forankring og global utsikt i en ny verdensorden

Berlinmurens fall den 9. november 1989 endret fundamentalt det politiske kartet over det nordlige Europa.

På slutten av 1989 ble det innført demokrati i Polen og Øst-Tyskland. I 1990 ble sistnevnte gjenforent med Vest-Tyskland. I 1991 brøt Sovjetunionen sammen.

Allerede før den tid hadde de baltiske landene forsøkt å markere større selvstendig, men nå ble de gjenopprettet som de selvstendige statene de hadde vært i mellomkrigstiden.

De nordiske landene hadde faktisk allerede før uavhengigheten tatt kontakt for blant annet å opprette informasjonskontorer for Nordisk ministerråd i de tre landene.

I 1994 var det folkeavstemninger i Finland, Norge og Sverige om medlemskap i EU.

Velgerne i Finland og Sverige valgte å si ja, mens flertallet av de norske velgerne for andre gang stemte nei. Sverige og Finland ble, sammen med Østerrike, medlemmer av EU fra 1. januar 1995.

I oktober 1999 innviet de fem nordiske landene et felles ambassadekompleks i Berlin, som igjen hadde blitt Tysklands hovedstad. Med flyttingen fra Bonn, nær den franske grensen, var tyngdepunktet i Tyskland flyttet mot nordøst.

I 2007 var Forbundsdagen i Berlin derfor ramme rundt den årlige parlamentariske Østersjøkonferansen, BSPC, som Nordisk råd har vært særdeles aktiv i helt siden den første konferansen i januar 1991 – et halvt år før Sovjetunionens sammenbrudd.

Hele Østersjøregionen, med unntak av de russiske områdene rundt St. Petersburg og Kaliningrad, er nå med i EU. Fortsatt er de nordisk-baltiske kontaktene spesielt tette, men framtiden vil vise hvor det nordiske samarbeidet vil utvikle seg.

Litteratur og lenker

Mer informasjon om det nordiske samarbeidets historie

• Frantz Wendt: Nordisk Råd 1952–1978, Nordisk Råd 1979

• Knud Enggaard (red.): 50 år. Nordisk Råd 1952–2002. Til nordisk nytte?, Nordisk råd 2002,

• Claes Wiklund og Bengt Sundlius (red.): Norden i sicksack. Tre spårbyten inom nordiskt samarbete, Santérus 2000

• Henrik S.Nissen (red.): Nordens historie 1397-1997, Nordisk ministerråd, 1997

• Anker Jørgensen: Bølgegang/I smult vande/Brændingen (fra dagbøker 1972–1982), Fremad 1989