Anders Hillborg

I sin cellokonsert i én sats fra 2020 demonstrerer Anders Hillborg (f. 1954) i løpet av 28 minutter et lekent forhold mellom deler og helhet, lange linjer og vulkanlignende utbrudd, som et destillat av nordisk natur. 

Stykkets innledende klanger formes i kirkelige hvelv til renessansepolyfone linjer, vi aner både salmen og det folkelige vemodet med resonanstoner som om det var en hardingfele. Her fester Hillborg seg ved celloklangens iboende inderlighet og temperament og lar celloen sveve utenomkroppslig sammen med strykerne i en tilstand av absolutt fred for så i frenetiske utbrudd å leke sisten med seksjonene i orkesteret, som solreflekser – effektfullt og elegant. Cellostemmen er i sannhet både lyrisk og ekvilibristisk og trenger derfor både håndverk, uttrykk og timing. De rytmedrevne passasjene som er så karakteristiske for Hillborg, krever også et presist samspill mellom solist og orkester på detaljnivå.  

Hillborg har skrevet en enhetlig konsert som gir lytterne gaven å bli hensatt i en annen tilstand, å glemme, å huske, å stoppe opp og å gjøre det som vi mennesker er skapt til å gjøre: å føle.