Gunnar Helgason og Rán Flygenring

Enkelt og liketil, men med følsom innsikt og mye fin humor, tegner Gunnar Helgason i Bannað að eyðileggja (”Forbudt å ødelegge”, ikke oversatt til norsk) et overbevisende bilde av historiens hovedperson Alexander Daníel Hermann Dawidsson. Alexander opplever verden på en helt spesiell måte, noe som har både negativ og positiv innflytelse på hele hans tilværelse. Men én ting står fullstendig klart helt fra begynnelsen: Vi er på linje med Alexander, og her ligger bokas styrke. Samfølelsen med ham er rik, og det er trist når Alexander og verden støter sammen.

En sterk gjennomgående tråd i boka er den viktige tanken å møte alle, store som små, der de står. Alle fortjener respekt, og de fleste av oss går gjennom alle slags vanskeligheter som har komplisert innflytelse på vårt daglige liv. Leseren lever seg inn i Alexanders konflikter med seg selv og andre. Av en eller annen grunn har han vanskelig for å knytte holdbare vennskapsforbindelser til andre. Grunnen er etter all sannsynlighet ADHD. Under ligger det også en stor sorg: Alexanders mor er død, og langt inn i historien vet vi ikke hva som skjedde med henne. Sorgen er uforløst, og det antydes kraftig at faren hans også er tynget av sorg og er usikker på hvordan han skal hjelpe sønnen med å takle livet og døden.

Gunnar Helgason holder tømmene på mesterlig vis idet han lar takten i beretningen følge i hælene på Alexanders tilstand og gir leseren innblikk i hvor stor rolle ADHD spiller her. Tempoet øker da Alexander mister grepet om dagsprogrammet sitt og ikke greier å følge det stressende systemet og alle de alarmene som ringer for å minne ham på fotballtrening og påkledning, oppvaskmaskiner og lekselesing, skolesekk og jakke. Plutselig stopper karusellen da han får øye på en katt og glemmer alt annet. Så blir beretningen roligere, men spenningen er bevart, for leseren forstår utmerket godt at systemet nå er i ferd med å spore av.

Bokas illustratør er Rán Flygenring. De kraftfulle og nesten sitrende tusjtegningene beskriver Alexanders indre synsvinkel og viser hvordan han bakser med hyperaktivt å klare sin tilværelse. Iblant hersker det totalt kaos i bildeflaten, mens det andre steder bare opptrer en enkelt ting, nemlig når noe opptar Alexander fullt og helt. Akkurat som teksten er tegningene fulle av fantasi, humor og respekt for stoffet.

Det som gjør Bannað að eyðileggja til et bemærkelsesverdig og veldig påkrevd innlegg i den islandske barnebokfloraen, er at nesten alle personene som driver historien framover, er innvandrere, av første, andre eller tredje generasjon. Alexanders far er polsk arbeider, og Alexanders venninne Sóley Pakpao har thailandsk mor. Alexander og Sóley deler erfaringsverden med innvandrerbarn som må følge familiemedlemmene på legebesøk for å tolke for dem. At hovedpersonene tilhører en minoritetsgruppe av innvandrere, er imidlertid ikke et hovedanliggende i historien. Det legges ikke vekt på etnisitet, og forfatteren velger aldri å snakke spesifikt om islendinger, så leseren opplever aldri en ”annengjøring” ut fra etnisitet. Politikk, menneskerettigheter og fellesmenneskelig sorg ligger under handlingsforløpet, men beretningen er vittig, og dagligdagse forhold som barn og unges kjærlighet, husarbeid og problematiske foreldre understreker det vi har felles og som til sjuende og sist er viktigere enn det som skiller oss.

Gunnar Helgason (f. 1965) er skuespiller, instruktør, programmedarbeider på TV og forfatter av en lang rekke populære barnebøker som har mottatt forskjellige priser. Gunnar ble nominert til Astrid Lindgren-prisen i 2022. Rán Flygenring (f. 1987) er en selvstendig arbeidende illustratør og forfatter. Hun har gitt ut mer enn ti bøker, som har blitt oversatt til tallrike språk. Rán har mottatt forskjellige priser og hedersbevisninger for bøkene sine.