Henriikka Tavi

Tittelen på Henriikka Tavis tredje diktsamling, Toivo ('Håpet'), kan oppleves som paradoksal. Det går et mørkt og vemodig drag gjennom diktene, som tangerer temaer som død, forgjengelighet og tap. Det motsigelsesfulle blir aller mest påtakelig i den andre avdelingen, som bærer samme tittel som boka og munner ut i en lakonisk oppramsing av navn på personer som har dødd for egen hånd, samt av deres fødsels- og dødsår.

I et intervju forteller Tavi at et utgangspunkt for samlingen, som kom til i løpet av en ganske lang periode, var en tragisk familiehendelse, men Toivo er like fullt ikke et verk som skal eller i det hele tatt lar seg lese i en snever selvbiografisk betydning. Den mest sentrale interteksten er den danske poeten Inger Christensens berømte sonettekrans Sommerfugledalen. Sommerfuglen som symbol for livets flyktighet og skjørhet, men også for dets skjønnhetspotensial og transformerende kraft, kommer igjen i Tavis dikt. Samlingen innledes og avsluttes med to dikt som deler tittelen "Kehtolaulu" ('Voggevise'), fire strofer med fire linjer bestående av navn på sommerfugler: ”Haapaperhonen, hallakehrääjä / kylmäperhonen, havununna / heinähukka, hukkasiili / -käs, herukka rukka, lasisiipi.” ('Ospesommerfugl, høstspinner / bjørkefrostmåler, barskognonne / bringebærspinner, gråbrun tiger- / spinner, hvit c, glassvinge.')